Gå i Pride-toget for noen som ikke kan gå selv 

Enkelte forsøker høylytt å tegne et skremmebilde av Pride, eller knytte markeringen til enkeltorganisasjoner og snevre politiske agendaer. Kanskje er det flere som blir usikre på om man skal delta i Pride-tog i år.

Hvert år gjentar vi at Pride handler om glede, fellesskap, synlighet og frihet. Om å få være den man er, elske den man elsker og leve uten skam. Eller som Høyres Ola Svenneby godt formulerer det: «Retten til å kunne leve det livet man ønsker, og til å leve ut sin egen identitet. Og friheten til å leve i fred.» Men til alle som i år kjenner på usikkerhet vil jeg minne om at Pride også handler om noe mer. Å stille opp for hverandre og være synlig for dem som ikke tør selv.

For mange av oss er Pride en feiring. For andre er det fortsatt forbundet med risiko. I Bodø fant Marius (18) regnbueflagget sitt oppkuttet og brent. Tobias (18) fra samme by har fått drapstrusler etter å ha vært åpen om legningen sin. Adrian (36) fra Skien måtte flytte hjemmefra til hemmelig adresse for å kunne heise regnbueflagget hjemme. I Rakkestad tok det bare noen timer før regnbueflaggene fra Bygdepride var stjålet. Tønsberg Blads redaktør tok en på fersken i forsøket på å rive ned et. Det koker med hat mot skeive og transpersoner, rapporteres det fra Levanger.

Dessverre kjenner mange i Norge fortsatt på velbegrunnet frykt for vold, hets eller tap av familie, tilhørighet og trygghet, om de viser seg under regnbuefanen. Særlig i miljøer der skeive liv fortsatt ikke anerkjennes.

Et fritt samfunn kjennetegnes ikke av flertallets trygghet til å være seg selv, men av hvor trygt det er å føle seg annerledes. Derfor er Pride-toget kanskje enda viktigere for dem som av gode grunner ikke våger å bli sett i det.

Nettopp derfor må flere av oss gå. For vår egen frihet å være og til å elske. Men også for naboen som ikke tør. For ungdommen som ennå ikke har sagt det høyt. Og for den som risikerer å miste familie eller fellesskap.

Gå for noen som ikke tør. Det kan betyr mer enn du tror.

^{Innlegget ble publisert av Dagsavisen den 21. juni 2026 under samme tittel.}