Hva «skole-pride» kan lære av skolegudstjenestene?

Det er nesten rørende at Dagen nå har oppdaget fritaksretten. Etter år med kamp for skolegudstjenester, og omtale av «frivillig» deltakelse, på tross av uklare alternativer, og foreldre som må forklare hvorfor barna ikke skal i kirken, har avisen funnet prinsippet: Barn skal ikke tvinges inn i aktiviteter som oppleves livssynsmessig problematiske. Velkommen etter.

Vårt Land har oppdaget at symboler kan skape ufred. Regnbueflagget kan gjøre det, særlig om skolen er uklar på hva flaggingen betyr. Utdanningsdirektoratet har slått det tydelig fast. Men skolegudstjenester skaper åpenbart også ufred. Det er bare sjelden Vårt Lands poeng. Da heter uroen heller «tradisjon» eller «fellesskap». Når flagget har andre farger enn kirkeåret, kalles det plutselig polarisering.

Skolegudstjenester og det som ofte omtales som pride i skolen, er ikke det samme. En skolegudstjeneste er en gudstjeneste. Den foregår i et religiøst rom, ledes av religiøse representanter, og har liturgi, salmer, bønn, og velsignelse. Derfor må skolen gi god informasjon, reelle alternativer, og en organisering som ikke gjør fritak til sosial straff.

Det meste som kalles «pride i skolen», er noe annet. Det er gjerne undervisning om kjønn, seksualitet, identitet, familieformer, og mangfold. Det er ikke en ideologisk snarvei smuglet inn i klasserommet. Det er del av skolens oppdrag. Elever skal lære om samfunnet de lever i, også når noen hjemme synes innholdet er vanskelig.

Man kan ikke få fritak fra kunnskapen. Skolen kan ikke si at naturfag, samfunnsfag, KRLE, norsk, og helseundervisning bare gjelder elever med foreldre som liker temaet. Foreldre kan oppleve dette som i strid med eget livssyn. Det må tas alvorlig, men det gir ikke vetorett over læreplanen.

Her har Dagen rett i én ting og feil i det meste annet. Ja, fritak kan være aktuelt. Nei, foreldre bør ikke holde barna hjemme fra skolen. Skulking er en dårlig metode for dialog, og enda dårligere pedagogikk. Elevene trenger voksne som forklarer hva skolen gjør, hvorfor den gjør det, og hva som kan tilpasses.

Nettopp her kan skolens undervisning om kjønn, seksualitet, identitet, og mangfold lære av skolegudstjenesteregelverket. Ikke fordi pride er religion, og ikke fordi regnbueflagget er en alterduk, men fordi skoler som gjør undervisning om mangfold om til ritualiserte fellesmarkeringer, må forstå at formen betyr noe.

Å henge opp et flagg er ikke i seg selv en seremoni. Å legge undervisning om kjønn, seksualitet, identitet, og mangfold til juni er heller ikke automatisk en pride-feiring. Skolen feirer heller ikke den samiske nasjonaldagen bare fordi undervisning om samisk historie, språk, politikk, og kultur legges nær 6. februar. Timing er ikke liturgi, i seg selv.

Men dersom skolen arrangerer flaggheising med taler, felles tog i skolegården, allsang, og forventet deltakelse fra alle, nærmer man seg noe annet enn ordinær undervisning. Da bør skolen tenke som ved en skolegudstjeneste: Hva er formålet? Hvilket alternativ finnes? Hvordan sikrer vi at alternativet ikke blir dårligere eller mer stigmatiserende?

Samtidig er det kanskje ikke skolens rolle å feire pride. Skolen skal undervise om mangfold, beskytte elever mot trakassering, anerkjenne at skeive elever finnes, og gi språk for kropp, grenser, forelskelse, identitet, kjønns- og seksualitetsmangfold, og familieliv. Det er mer enn nok, og det er viktig nok.

Skolen trenger ikke gjøre skolegården til miniatyrparade for å vise at alle elever hører til, og det tror jeg nok ikke skjer fryktelig ofte. Eksemplene står i hvert fall ikke i kø.

Så ja: Vårt Land har rett i at skolen må være tydeligere. Dagen har rett i at fritaksretten ikke forsvinner bare fordi flertallet mener saken er god. Men begge bør tåle en påminnelse: Skal man diskutere pride i skolen saklig, må man slutte å late som om undervisning om mangfold er noe annet enn det det er. Heldigvis har Utdanningsdirektoratet laget en god veileder.

Den beste lærdommen er at skolen må skille bedre mellom undervisning og ritualisering. Det skillet trenger både regnbueflagget og kirkeklokkene.

^{Innlegget ble publisert i Dagen den 05. juni 2026 under tittelen «Det er nesten rørende at Dagen nå har oppdaget fritaksretten«.}