Skolens ansvar for religiøs tilpasning i svømmeundervisningen

Skolen skal både sørge for at elevene får den utdanningen de skal ha og at deres religiøse bakgrunn respekteres. Det kan være vanskelig, men det behøver ikke å være det.

Svømmeundervisningen i kroppsøvingen er en av de delene av norsk skole hvor vi får et tydelig møte mellom ulike rettigheter. Dette gjelder både barnas rett til tros- og livssynsfrihet, de foresattes rett til å oppdra sine barn i sitt livssyn, retten til utdanning, og et vern mot diskriminering på ulike grunnlag. Rettigheter som staten er forpliktet til å ha en aktiv rolle i å oppfylle for både elever og foreldre, og med utgangspunkt i likeverdig skolegang og læringsutbytte. Dette kan være komplisert, men det behøver ikke å være det i tilfellet Berit Meyer beskriver i Vårt Land 12.10.

Først må jeg likevel avklare noe. Tanken om at religiøse bestemmelser, synspunkter, og grunner må begrunnes ut fra den religiøse litteraturen er en svært luthersk tankegang. Selv om dette ikke er den eneste kilden til religiøse tradisjoner og synspunkter heller innenfor luthersk kristendom så er dette en måte å se på religion som er typisk ut fra et luthersk perspektiv. Religiøs praksis har varierte kilder, hvor tekster kan være en, men det behøver ikke å komme fra en slik tekst. Det er heller ikke opp til skolen å være en slags religiøs overdommer på slike spørsmål. Fritaksretten vi finner i §2-3a i Opplæringsloven setter noen grenser hvor langt slike tilpasninger kan tas, men ut fra det Meyer beskriver så er ikke dette en grenseoppgang som er nødvendig i denne saken.

Derimot så er det skolens ansvar å formidle hva som er egnet svømmetøy i svømmeopplæringen i skolen. De aller fleste bassenganlegg har regler som setter krav om at det er nødvendig med badetøy for å bade, ikke undertøy, treningstøy eller annet. Unntak for dette kan for eksempel være ved livredningstrening. Derfor blir det viktig for skolen å rådgi foreldre om hva som er riktig badetøy. For familier og elever som opplever det som nødvendig med mer tildekning enn en bikini eller badedrakt gir så kan gode alternativer være svømmedrakter, burkinier, eller våtdrakter. Skolen kan derimot ikke regulere mellom ulike former for egnet badetøy eller verdsette «riktige valg» mer enn andre.

Selv om enkelte former for mer konkurranseorientert badetøy kan være svært dyrt behøver ikke disse heldekkende svømmeplaggene å være dyrere enn badedrakter allerede er. Det bør heller ikke være nødvendig med slikt dyrt konkurranseutstyr for å tilfredsstille læreren. Her må jeg innrømme at jeg blir litt betenkt når jeg leser Berit Meyer sin beskrivelse av situasjonen når jenta kommer i det svært dyre svømmetøyet.

Når det kommer til dusjsituasjonen høres det ut som det har blitt mulig å skape en god situasjon for denne. Selv om det ikke alltid er mulig å sørge for at det ikke skjer feil. Selv om jeg er enig i at disse jentene mister fellesskapet som Meyer beskriver er det vanskelig for skolen å skulle sette seg som dommer over dette. De menneskerettslige forpliktelsene som Norge har vedtatt ligger til grunn for denne tilpasningen.

Her virker det som alle er innstilt på å være med på svømmeundervisningen. En situasjon hvor noen ønsket seg ut av denne ville vært langt mer problematisk. Så må vi heller sørge for at vi gir gode råd om egnet badetøy heller enn å sette oss til doms over andres religiøst begrunnede valg. For som Berit Meyer skriver, uten svømmeopplæringen kan det bli livsfarlig.

^{Innlegget ble trykket av Vårt Land 20.10.2022 og publisert på nett 21.10.2022 under samme tittel. Det ble publisert av Utdanningsnytt 27.03.2023 etter at Berit Meyer fikk sitt opprinnelige innlegg publisert i samme nyhetsmedium.}