Gudstjenester, som annen forkynnelse, har ingen plass i skolen

Det burde være mer interessant for soknerådslederen å skulle diskutere kristnes opplevelse av tap av posisjon, men det skal ikke jeg legge meg opp i. Jeg vil likevel slå fast at skolegudstjenester ikke hører hjemme i norsk skole.

Det er synd at en svært viktig debatt avspores fordi skolegudstjenester er nevnt et godt stykke ned i en tekst. Dialogen rundt hvordan det oppleves for aktive kristne at de på mange måter har tapt hegemoniet i samfunnet er svært viktig. Både med tanke på en realitetsorientering om hvordan vi skal drive samfunnet, men også for å møte dette tapet. Enten det er snakk om teologer som Åste Dokka eller den 15 år gamle eleven som er den eneste i sitt område som det er kjent at kommer fra en kristen familie. Denne dialogen må også touche innom hvordan kristne på mange måter fremdeles har en hegemonisk posisjon i det norske samfunnet, særlig i skolen.

Rune Garmann derimot ønsker å diskutere skolegudstjenester siden det er nevnt litt ned i teksten. Han velger i Bergens Tidende 16.12 å presentere seg som pensjonert lærer, men velger å la være å formidle at han er leder for soknerådet i Masfjorden. Det er synd, for dette er en debatt som er tjent med redelighet om egne posisjoner og standpunkter. Det er derfor heller ikke spesielt overraskende at han er for skolegudstjenester som utgjør rundt 10% av kirkens samlede gudstjenestebesøkstall.

Å være motstander av skolegudstjenester handler ikke om å legge et lokk på religiøsitet i samfunnet, men om at en religion ikke skal favoriseres i skolen. Skolen skal være felles, og det livssynsåpne samfunnet krever likebehandling som førende prinsipp. Å skulle beholde skolegudstjenestene bryter med dette. Derimot er det viktig at skolene i KRLE-faget tar med seg elever ut til moskeer, templer, og kirker for at de skal bli kjent med de mange tros- og livssynssamfunnene som omgir dem og for at de skal kunne lære om hva de ulike samfunnene står for. I tråd med læreplanen i faget. For meg som religionslærer har det alltid vært et førende prinsipp i min undervisning og det er viktig for meg som lærerutdanner at studentene skal bli kjent med hvordan drive med ekskursjon som metode i religionsfaget.

Den bibelske julefortellingen ligger dypt i tradisjonene våre. Det er det ingen tvil om. Derfor burde det ikke være nødvendig å skulle delta på gudstjenester som en del av skolegangen mellom 10 og 40 ganger i løpet av grunnskolen. Så tungnemme er ikke norske skoleelever. Dette er fortellinger de kan lære om ordinært i KRLE-faget og som også dukker opp i andre fag som ivaretar både den kristne kulturarven mer spesifikt og de norske kulturarvene mer generelt. Gudstjenester, det får foreldrene sørge for på fritiden. For det mangler jo ikke akkurat på muligheter til gudstjenestedeltagelse i julen. Selv anbefaler jeg midnattsgudstjenester på julaften, men kanskje ikke for de familiene med de minste barna.

Det er ikke et poeng for skolegudstjenestene hvorvidt Den norske kirke spør etter tilhørighet når de får besøk. Uavhengig av om det er i fest eller krise. Det er fremdeles problematisk med forkynnelse i skolen. Så får Den norske kirke selv avgjøre hvorvidt de skal la kjente ikke-kristne gå til nattverd eller ikke, som jeg ser er den større debatten i løpet av de siste månedene i de kristne avisene.

Det er ikke en oppgave for skolen å skulle høvle ned dørstokken til Kirken. Om Den norske kirke ser et behov for å gjøre dørstokken lavere så er det noe Kirken selv må stå for.

^{Teksten ble refusert publisering hos Bergens Tidende 16.12.2022 og er et svar på innlegget til Rune Garmann.}