Skolegudstjenesteordningen fungerer ikke godt

«Julegudstjenester er et tilbud som fungerer veldig bra.» er en påstand fra Hadle Rasmus Bjuland i KrFU i et svar til Unge Venstre i debatten om gudstjenester i skoletiden. Det er bare synd at dette ikke stemmer. Skolegudstjenesteordningen fungerer ikke godt. De som opplever problemer tar bare ikke kontakt med KrFU for å fortelle om det, de kontakter Human-Etisk Forbund.

Hvert år får vi henvendelser fra en rekke foreldre som møter tradisjonsargumentet fra skoler som setter dem i en skvis – en skvis som splitter elevene etter hvilken tro eller livssyn de har eller ikke har.  

Hvilket argument synes du er det beste: «Vi alltid har gjort det sånn», eller «vi vil inkludere alle våre elever»? Human-Etisk Forbund oppfordrer skoler og rektorer over hele landet om å velge inkluderende juleaktiviteter i desember, framfor eksempelvis skolegudstjenester i kirken.  

For hvor inkluderende er man dersom det offentlige favoriserer noens religion eller livssyn framfor andres? Hvorfor skal elevene sitte med den ubehagelige følelsen av å være annerledes, eller foreldrene med den ubehagelige følelsen av å være vanskelig å ha med å gjøre? «Må jeg risikere at mitt barn blir sittende igjen alene i klasserommet, for å ivareta vår personlige overbevisning som kanskje er annerledes enn resten av klassens?», det spør foreldre som kontakter oss om. 

Formelt er det jo frivillig å delta. Men det oppleves som press.

Vi merker det godt i henvendelsene til oss; fortvilelsen, frustrasjonen, sinnet og oppgittheten. «Hvorfor må vi settes i denne situasjonen hvert år?» 

«Fordi vi alltid har gjort det sånn», er ofte svaret fra skolen.  

Dette forsterkes av at det et økende antall steder forsøkes å videreføre gudstjenestene i en såkalt ikke-forkynnende drakt. Da forsøker skolen og kirken å fremstille dette som et arrangement for alle, selv om de beholder stort sett alle de samme elementene som i en gudstjeneste, som velsignelse, bønn, salmesang, og så videre. For å sitere fra et informasjonsskriv: «Vi får høre den måten man har startet kristen gudstjeneste på i snart 2000 år: «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn».». De kunne jo i det minste vært ærlig om at det var en religiøs seremoni en inviterte til.

Ville det ikke være bedre hvis skolen isteden kunne si: «Vi vil inkludere alle elevene»?

I fjor var det flere skoler som valgte inkludering fremfor tradisjon da julen nærmet seg. Eller, det vil si skolene lager seg nye tradisjoner, der alle elevene føler seg like komfortable og velkomne. Vi ser eksempler på håpsvandringer, konserter og besøk på museum, hvor ingen trenger å melde fritak og der ett opplegg samler alle.

Å vise frem disse og oppfordre flere skoler til å gjøre det samme var Human-Etisk Forbunds mål da vi sendte en henvendelse til landets rektorer tidligere i år. Heldigvis viser stadig flere skoler at inkludering er et langt bedre argument enn tradisjon. Nå oppfordrer vi alle skoler til å gjøre det samme til neste år, og vi håper at planlegging i god tid vil bidra til endringer for enda flere. 

Dersom skolen likevel velger å favorisere ett trossamfunn, minner vi om skolens pålagte ansvar for å tilby et likeverdig opplegg og gi elevene og foreldrene like tidlig og like god informasjon om begge opplegg. Skolen må i slike tilfeller oppfylle kravene i Utdanningsdirektoratets veileder for skolegudstjenester.  Her feiler mange skoler i vår erfaring, både med tanke på informasjon i god tid, likeverdig informasjon så man vet hva alternativet er, og på hva som er innholdet i alternativet. For å nevne noe.

En skole uten skolegudstjenester er en skole hvor alle elevene stiller likt med tanke på livssyn. Da kan elevene selv velge å samles for en andakt eller bønnestund om de ønsker det. Det er ikke skolens oppgave å arrangere religionsutøvelse.

^{Innlegget ble publisert av TV2 den 19.12.2023 under samme tittel.}