Det livssynsåpne samfunnet krever nye refleksjoner – ikke at vi fortsetter som før med Den norske kirke som flaggskip

Ikke uventet er ikke Den norske kirke og Human-Etisk Forbund enige om gudstjenestesendingene på NRK. Jeg forstår likevel ikke at forståelsen for NRK som en offentlig, statlig, aktør er så liten som det Kristin Gunleiksrud Raaum viser i Vårt Land 19. august. For selv om NRK eksisterer i samfunnet, i det offentlige rom, så er NRK som aktør i dette i en særegen posisjon som offentlig rikskringkaster.

Det er behov for å rydde litt i begrepene. Det livssynsåpne samfunn krever nytenking av oss alle – ikke at vi fortsetter som før med Den norske kirke som flaggskip, og oss andre som «ymist anna» som det het i den gamle loven. Raaum peker på prinsippene for det livssynsåpne samfunnet som ble etablert av Stålsettutvalget om at vi som borgere i et livssynsåpent samfunn må akseptere å bli eksponert for andres trosutøvelse i det såkalte offentlige rom, i samfunnet. Det innebærer at Kirken og andre er frie til å utøve sin religion på streder og torg, men ikke at Den norske kirke ut fra ansiennitet i landet skal fortsette å stå i en favorisert særstilling i offentlige institusjoner. Som hos NRK.

Det er heller ikke nødvendig med gudstjenestesendinger for å vise levende tro og livssyn, som like gjerne kan være en del av innholdet i ulike programmer. At NRK skal være likebehandlende handler heller ikke om berøringsangst for tro eller ønsket om en livssynstom rikskringkaster. Det er tvert imot nødvendig med likebehandling på dette området for å sikre en rettferdig og balansert arena for livssynsdeltagelse i det norske samfunnet. Det er nettopp ikke søkt å tydeliggjøre skillet mellom en bred offentlighet der vi alle kan delta, og offentlige allmenne fellesinstitusjoner som for eksempel fellesskolen og NRK.

Det er Den norske kirke, ikke NRK, som er og skal være avsender av gudstjenester i egen regi. Dette kan tilgjengeliggjøres på mange måter, og utvalget av tilgjengelige kristne TV-kanaler har blitt vesentlig større de siste årene. Under pandemien klarte Den norske kirke og mange andre kristne menigheter helt fint å få på plass et tilbud om strømming av sine gudstjenester – kanskje det kan også dette være en mulighet for å nå de som ikke kan komme seg til kirken?

Vi må fortsette diskusjonen om hvordan fellesinstitusjonene i samfunnet, inkludert NRK, fellesskolen, og andre statlige og kommunale instanser, skal utvikle seg slik at de speiler og legger til rette for mangfoldet på en mer likeverdig måte. Det er hovedutfordringen vi nå står overfor. At NRK igjen eksklusivt vil sende kristne gudstjenester, er ikke et svar på denne utfordringen.

Så vidt vi vet er det ingen som har argumentert for et livssynsnøytralt samfunn eller at felles institusjoner som NRK og skole skal være blottet for religion eller livssyn. Likevel, når NRK påtar seg å formidle religiøse budskap fra en avsender, må man drøfte om hvorvidt dette i det hele tatt er riktig. Det må også drøftes hvordan det offentlige ivaretar mangfoldet på en likeverdig måte. Det systematiske i å sende gudstjenester fra kristne menigheter, og ikke andre tros- og livssynssamfunn, og utelukkende underholdning og kritiske eller kunnskapsformidlende programmer om andre, signaliserer at noen er viktigere og riktigere norske enn andre. Å påpeke dette handler ikke om berøringsangst mot trosutøvelse, men nettopp om å ta det livssynsåpne på alvor ved å sikre mangfold og likeverdighet.

^{Dette innlegget ble publisert av Vårt Land 26.08.2022 under tittelen «Å sikre mangfold og likeverd«.}