Fritak fra pridetog og gudstjenester, men ikke kunnskap om mangfold og kristendom

Avisen Dagen krever på lederplass at fritak fra Pride er selvsagt, og noe foresatte kan få innvilget for sine barn. Det er et for enkelt krav til en relativt kompleks problemstilling. Elever skal ha mulighet til å slippe å feire Pride. Fritak fra kunnskap kan elevene derimot ikke få.

I min «dobbeltrolle» som stipendiat som forsker på fritaksretten og som leder av Human-Etisk Forbund, er det interessant at avisen Dagen velger å henvende seg særlig til Human-Etisk Forbund om å vise forståelse for at enkelte kristne og muslimer opplever pride og skolens kjønns-, seksualitets-, og identitets-undervisning som problematisk. Jeg ville tro at rette motpart ville være skoleverket. Jeg bør vel likevel velge å tolke dette som at det ikke er fagkompetansen min som stipendiat som trekkes i tvil.

Før det er mulig å si noe om hva fritaksretten gir rom for så er det nødvendig å si noe om hvordan fritaksretten i norsk skole fungerer. For det ser ut som det hersker noen misforståelser, både blant foresatte, avisredaksjoner, og skolebyråder.

Fritaksretten i grunnskolen gir foreldre, og elever over 15 år, en mulighet til å la elever få slippe å delta i opplæringsaktiviteter «som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande» (Opplæringsloven §2-3a). Det betyr likevel ikke at det er fritt frem for å plukke og velge i skolen. Fritaksretten er et paradoks. Den er på samme tid ubegrenset siden den gjelder for hele grunnskolen, samtidig som den er begrenset gjennom at eleven ikke kan fritas fra opplæring i fagstoff begrunnet i læreplanmålene i de ulike fagene. Det kan på tross av denne begrensningen innvilges at eleven får undervisningen på en annen måte enn resten av elevene gjennom et alternativt undervisningsopplegg. Det er med andre ord ikke sånn at foreldrene må akseptere en bestemt undervisningsmetode selv om de må tåle at deres barn får undervisning i et tema som de oppfatter som problematisk. Fritaksretten fungerer slik at når det gis fritak fra ulike undervisningsaktiviteter, må eleven da få den samme opplæringen og kunnskapen gjennom et alternativt, men likeverdig, undervisningsopplegg.

Bakgrunnen for fritaksretten i grunnskolen er å balansere det at Norge har en offentlig fellesskole hvor de fleste av elevene går, samtidig som skolen har et obligatorisk religionsfag for alle elevene: Fritaksretten er historisk knyttet til religionsfaget, og har i ulike former vært en del av norsk skole siden religionsfaget var et konfesjonelt kristendomsfag, men fritaksretten gjelder i dag for alle fag og situasjoner.

Loven setter med andre ord opp noen rammer, som viser til forventet kompetanse slik det er definert i læreplanene. Kjønns-, seksualitets-, og identitets-mangfold, og respekt og likestilling for dette, finner vi som tematikk og læreplanmål på ulike nivåer i norsk skole. Fra formålsparagrafen i Opplæringsloven (§1-1) til læreplanens overordnede del og de tverrfaglige temaene, til kompetansemålene i læreplanen for enkeltfag.

Det er med andre ord ikke mulighet til å få fritak fra denne tematikken. Dette er sammenlignbart med at det ikke er mulig å få fritak fra å lære om kristendom, islam, eller bibelen i norsk skole. Det er derimot mulighet for å få fritak fra ulike aktiviteter i skolen, som for eksempel fagekskursjoner til hellige hus, skolegudstjenester, yoga i kroppsøving, eller deltagelse i pridetog. Jeg mistenker likevel at det er relativt få skoler som har elevene som deltagere i pridetog, i motsetning til de rundt 80% av norske skoler som praktiserer gudstjenester i skoletiden. Det er heller ikke nødvendig å tegne regnebueflagg eller Jesus for å lære om mangfold eller kristendom.

Samtidig er det viktig at alle parter har tunget litt mer rett i munnen når det kommer til disse sakene. Nyanseforskjellene her er avgjørende, og det opplever jeg ikke at skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll mestrer i alle sine uttalelser knyttet til denne tematikken. Det kan jeg forstå at både Dagen og enkelte foreldre reagerer på. Som når hun sier til TV2 at «Osloskolen skal selvfølgelig feire mangfold og kjærlighet, og det må alle barn være med på». Her trekker hun frem at alle elevene må være med å feire dette mangfoldet. Det må de ikke. Regelverket for skolen krever derimot at de må lære om det kjønns-, seksualitets-, og identitets-mangfold. Det er nok også viktig å huske på i denne sammenhengen at selv om foresatte, politikere, aviser, og lærere kan snakke om dette som at «elevene har om pride», så handler dette i realiteten om skolens mangfoldsundervisning eller seksualitetsundervisning. Pride blir for mange nok bare en språklig snarvei.

Jeg finner det ellers interessant at kristne miljøer som vanligvis varmt forsvarer både favorisering av kristendom i KRLE-faget, skolegudstjenester, og andre etterlatenskaper etter statskirken både i og utenfor skolen nå tar en diametralt forskjellig inngang til spørsmålet om samlivsmangfoldet i samfunnet. En kan tolke dette som at de kristne miljøene ønsker bedre behandling nå som de har blitt minoritet enn den behandlingen de selv har utsatt annerledes-troende og ikke-troende for tidligere. De får jo håpe at det nye, ikke-religiøse flertallet i befolkningen kommer til å behandle minoritetene bedre enn de kristne behandlet minoriteter da kristne var i flertall.

Jeg ønsker med dette Dagen og avisens lesere en god sommer, god pride, og husk, det er mulig å få fritak fra pridetog og gudstjenester, men ikke kunnskap om kristendom og kjønns-, seksualitets-, og identitets-mangfold

^{Innlegget ble publisert av Dagen 09.09.2023 under samme tittel.}