Det er ikke et spørsmål om å dø, men om respekt for menneskerettigheter

Politisk redaktør Lars Hansen argumenterer i Romerikes blad for at ingen dør, eller dauer, av å delta på en skolegudstjeneste. Det har han helt rett i, men det har heller aldri vært spørsmålet. Problemet med skolegudstjenestene er mangelen på likebehandling med deltagelsen i religiøs forkynnelse i en fellesskole.

Først og fremst må vi etablere et viktig perspektiv her. Grensen for hva som skal skje i skolen er ikke, og kan ikke være, hvorvidt elevene dør eller blir skadet av det , eller ikke. Det er ikke der lista skal ligge for hva som er greit i skolen eller ikke.

Spørsmålet om skoler skal delta på religiøse seremonier i skoletiden, om hvordan alternativet skal være, og hvordan skolen skal håndtere situasjonen handler altså ikke om noen blir skadet. Det handler om menneskerettigheter, om trosfriheten til elevene, foreldrenes rettigheter som oppdragere, og om respekten for den enkelte i skolen. Når vi samtidig vet at skolegudstjenesteordningen er slik den er, at det bare er deltakelse  på de religiøse ritualene i én utvalgt religion, men ikke for noen andre livssyn eller religioner, så blir mangelen på likebehandling åpenbar.

Hvert år får vi henvendelser fra foreldre som møter tradisjonsargumentet fra skoler som setter dem i en skvis – en skvis som splitter elevene etter hvilken tro eller livssyn de har eller ikke har.  

Hvilket argument synes du er det beste: «Vi alltid har gjort det sånn», eller «vi vil inkludere alle våre elever»? 

Human-Etisk Forbund oppfordrer skoler og rektorer over hele landet om å velge inkluderende juleaktiviteter i desember, heller enn skolegudstjenester i kirken. For hvor inkluderende er det når fellesskolen favoriserer noens religion eller livssyn framfor andres?

Hvorfor skal elevene sitte med den ubehagelige følelsen av å være annerledes, eller foreldrene med den ubehagelige følelsen av å være vanskelig å ha med å gjøre?

«Må jeg risikere at mitt barn blir sittende igjen alene i klasserommet, for å ivareta vår personlige overbevisning som kanskje er annerledes enn resten av klassens?», det spør foreldre som kontakter oss om. 

Formelt er det jo frivillig å delta på skolegudstjeneste. Men det oppleves som press.

Vi merker det godt i henvendelsene til oss; fortvilelsen, frustrasjonen, sinnet og oppgittheten. «Hvorfor må vi settes i denne situasjonen hvert år?» 

«Fordi vi alltid har gjort det sånn», er ofte svaret fra skolen.  

Heldigvis viser stadig flere skoler at inkludering er et langt bedre argument enn tradisjon. Dersom skolen likevel velger å favorisere ett trossamfunn, minner vi om skolens pålagte ansvar for å tilby et likeverdig opplegg og gi elevene og foreldrene like tidlig og like god informasjon om begge opplegg. Skolen må i slike tilfeller oppfylle kravene i Utdanningsdirektoratets veileder for skolegudstjenester. Hvis de som vil ha skolegudstjenester ikke ønskes så mye støy rundt dette hvert år skulle man tro at retningslinjene ble fulgt og alternativene var gode.

I tilfellet på Vigernes skole har rektor lagt opp til et todelt alternativ. Med jule-jogging som en del av det “likeverdige” opplegget, og det har det blitt reagert på. Det oppleves som en straff. Det mangler redaktøren forståelse for. Med tanke på min egen erfaring fra klasserommet, både som lærer og elev, har jeg ingen problemer med å forstå den opplevelsen. Hvis det skulle være sammenlignbart slik redaktøren forsøker på, så ville det være mer likeverdig om det var en gåtur man skulle på. En joggetur er noe annet. Det fremstår som at rektor med vilje har prøvd å gjøre alternativet mindre attraktivt enn kirken. Den holdningen kjenner vi fra andre skoler også.

Hansen argumenterer videre for behovet om kunnskap om hva som skjer i kirke, i tilfelle en skal i en begravelse, konfirmasjon eller lignende senere. Det lyder for meg mer som et vikarierende argument. Om en skulle følge logikken i det argumentet så ville jeg hevde at det ville være nødvendig å delta på religiøse seremonier også i andre religioner, fordi man kanskje skal delta i et humanistisk, jødisk, muslimsk, eller buddhistisk bryllup senere, og hvordan ter man seg der? Det vil nok være langt mer nytt for de fleste. Deltagelse på 10-40 rimelig like gudstjenester over 10 år gir lite læringsverdi i seg selv, og gir kun begrenset kjennskap til Norges mangfoldige kulturarver. Det er ikke statens oppgave å favorisere et livssyn. Og skolen må uansett lære bort det Hansen ønsker de elevene som fritas fra å delta på gudstjeneste – og det gjøres heldigvis i KRLE-faget. Å lære om er ikke det samme som å delta på.

Et ensidig fokus på ett livssyn sine ritualer fører i tillegg til kunnskapsløshet. Det er for eksempel få ting nordmenn kan mindre om enn hva som skjer når noen dør. Mange tror det automatisk må en begravelse i en kirke, med en prest. Vi ser til og med at det er en vanlig oppfatning hos flere at for å kunne gravlegges på gravplassen må man være medlem av Den norske kirke. Mange tror de må melde avdøde ut av Human-Etisk Forbund for at de skal kunne gravlegges sammen med sin ektefelle som var religiøs.  

Jeg er derimot helt enig med Hansen i at det nok ikke foregår en krig mot julen. Det er jeg glad for at vi er enig om. Jeg er derimot uenig om at kristmesse er den eneste måten å ferie jul på. Jól ble feiret her til lands før kristendommen ble innført, men det lærer dessverre ikke elever eller redaktører så mye om lengre. Det er nok like mange grunner til at å feire eller ikke feire jul som det er nordmenn i Norge. Min ikke-religiøse julefeiring er like legitim som Hansens kristne julefeiring. Meningsmålinger viser at for de aller fleste nordmenn er det tiden med familien, den gode maten, og den rolige tiden som er det viktigste i jula.

^{Innlegget ble publisert av Romerikes blad 11.12.2023 under tittelen “Respekt for menneskerettigheter“. Den 27.12.2023 ble teksten publisert i Nettavisen under tittelen “Om elevene «dauer» har aldri vært spørsmålet“.}