Utdanningsdirektoratets veileder overstyrer ikke loven

Det er bemerkelsesverdig hvordan Utdanningsdirektoratet forsøker å tolke bort det klare forbudet mot forkynnelse i den nye opplæringsloven §14-5, som sier: «Opplæringa skal ikkje vere forkynnande.» Ingen unntak er nevnt. Likevel insisterer direktoratet på at skolegudstjenester fortsatt er tillatt, basert på en veileder som verken kan eller skal overstyre lovens tekst.

Direktoratet viser til en merknad i innstilling 442L, hvor de hevder at flertallet i Utdannings- og forskningskomiteen støtter deres syn. Men sitatet de bruker i innlegget i Utdanningsnytt, stemmer ikke overens med sitatet brukt av stortingskomiteens flertall. Enda verre er det kanskje at Utdanningsdirektoratet prøver å rette opp i feil stortingskomiteen gjorde i sin behandling, når komiteens flertall feilsiterte overordnet del og påsto at den sa at «»Å delta på gudstjeneste eller andre tradisjonelle feiringer av høytider kan være en del av dette.»» Å basere argumentasjon på uriktige sitater er mildt sagt uheldig, spesielt når det gjelder tolkning av lover og forskrifter.

Selv om sitatet hadde vært korrekt, ville det uansett kun vist til en forskrift. Og som vi alle vet, kan ikke en forskrift gå på tvers av lovens tekst uten en eksplisitt hjemmel. Det finnes ingen slik unntakshjemmel i §14-5. Forarbeidene er gjennomtydelige på det. I lovforslaget (Prop. 57 L (2022–2023)) understreker departementet at «Paragrafen oppstiller eit generelt forbod mot forkynning i opplæringa. Forbodet gjeld alle delar av opplæringa.» 

En veileder, uansett hvor velment, er kun en tolkningsuttalelse og kan ikke overstyre loven. Å bruke den som grunnlag for å tillate forkynnelse i skolen på tvers av en tydelig lovtekst er juridisk tvilsomt og undergraver lovens autoritet.

Det er også viktig å understreke at skolegudstjenester er forkynnende i sin natur. Å påstå noe annet er å ignorere selve essensen av hva en gudstjeneste er. Når loven klart forbyr forkynnelse, er det ikke rom for slike aktiviteter i skolen, med mindre det foreligger en tydelig unntakshjemmel. Dette finnes ikke i dagens lovverk.

Skolen skal være en inkluderende arena der alle elever føler seg velkomne, uavhengig av tro eller livssyn. Når loven tydelig sier at opplæringen ikke skal være forkynnende, bør dette respekteres. Å arrangere skolegudstjenester i strid med loven undergraver skolens rolle som en nøytral og inkluderende institusjon.

Lovens klare ordlyd kan ikke ignoreres eller omgås gjennom veiledere og feilaktige tolkninger. Skolegudstjenester er forkynnelse, og det finnes ingen unntakshjemmel i §14-5 som tillater dette. Veiledere kan ikke gå på tvers av lovens tekst, og selv forskrifter må holde seg innenfor lovens rammer med mindre det er gitt en eksplisitt hjemmel for unntak. Det er på høy tid at kunnskapsministeren og Utdanningsdirektoratet forholder seg til loven slik den er skrevet, og slutter å forvirre både skolene og offentligheten med uriktige påstander.

Foreldre og elever har rett til en skolehverdag fri for forkynnelse, slik loven nå klart foreskriver. Å fortsette praksisen med skolegudstjenester uten juridisk grunnlag er ikke bare respektløst overfor lovverket, men også overfor de elevene som føler seg ekskludert. Å forsøke å tolke bort et klart forbud gjennom veiledere og misvisende sitater er ikke bare uprofesjonelt, det skaper også juridisk uklarhet for skolene, lærerne og ikke minst elevene.

^{Innlegget ble publisert av Utdanningsnytt 19. november 2024 under samme tittel og var et svar på et innlegg fra Utdanningsdirektoratet i samme avis.}