Skolegudstjenester er ikke mangfold

Vidar Udjus hevder at skolegudstjenester «passer i mangfolds-Norge». Det er en påstand som høres inkluderende ut, men som kollapser når vi ser på hva skolegudstjenester er og mangfold faktisk innebærer.

En skole kan ikke kalle deltagelse for alle på én religiøs handling fra et trossamfunn for et uttrykk for mangfold. Mangfold handler ikke om å løfte frem én tradisjon og forvente at alle andre skal tilpasse seg eller melde seg ut.

Skal man først hevde at gudstjenester er en naturlig del av skolens arbeid for å speile mangfoldet, må man gjøre som teolog og professor Løland foreslår: gi tilsvarende plass til alle religioner og livssyn. Islam. Hinduisme. Buddhismen. Humanismen. Sikhismen. Og så videre. Det er få som ønsker det – og nettopp derfor faller argumentet om «mangfold» sammen. Skolen skal ikke være en arena for praktisering av religion, men for undervisning om religion.

Og den undervisningen får elevene allerede. Kristendommen har dessuten en særstilling i KRLE-faget, noe Udjus viser til. Det er riktig – men også et godt eksempel på at særordninger ikke automatisk er gode ordninger. Da K-en og 50-prosentkravet ble innført, var motstanden bred: religiøse samfunn, ikke-religiøse organisasjoner, lærere, fagmiljøer og en samlet utdanningssektor advarte mot politisering og faglig skjevhet. Motstanden er der fremdeles. Det er vanskelig å bruke dette som argument for at praksiser som skolegudstjenester også bør beholdes. Tradisjon er ikke et pedagogisk eller inkluderende prinsipp.

I realiteten vet vi at skolegudstjenester skaper splittelse, ikke fellesskap. Forskning viser store variasjoner i både informasjon og tilrettelegging. Noen elever får gode alternativer, andre får matteoppgaver, fjerner tyggis fra stoler, eller sitter alene. Det er ikke et uttrykk for mangfold – det er det motsatte. Skolen jobber hele året med inkludering; akkurat i desember velger noen å gjøre unntak.

Som dokumentert i lærerundersøkelser finnes det ingen helhetlig praksis som sikrer likeverdige alternativer. Det er derfor kommuner som Hamar – etter initiativ fra skolene selv – velger felles, ikke-religiøse arrangementer. Dette er fullt i tråd med opplæringsloven og Utdanningsdirektoratets egne føringer om likeverd og tilhørighet

For elevenes læring spiller det ingen rolle: Undervisningen om jul, kristendom og tradisjoner skjer uansett i klasserommet. Det skolen må ta ansvar for, er fellesskapet. Og fellesskap bygges ikke gjennom handlinger som krever fritak og som fragmenterer elevgruppen.

Vil kirken invitere barn til gudstjeneste før jul? Selvsagt. Den døren står alltid åpen – etter skoletid, uten sosialt press, og på frivillig basis. Det er et godt utgangspunkt for besøk.

Skolen derimot skal ikke sortere. Den skal samle. Og i et ekte mangfoldssamfunn er nettopp det den viktigste tradisjonen å holde fast ved. Derfor trenger vi gode og inkluderende fellessamlinger i skolen.

^{Innlegget ble publisert av Fædrelandsvennen under samme tittel den 8. desember 2025.}