Så går vi rundt om en einebærbusk….

Det er lett å kjenne igjen mye i Sigrid Hvidstens beskrivelse av å være «turist i egen kultur». Mange av oss som vokste opp i ikke-religiøse hjem har sittet i en trebenk på en skolegudstjeneste og kjent mer på nysgjerrighet (eller kjedsomhet) enn på trosmessig forpliktelse. Det er en gjenkjennelig erfaring – men slike fortellinger kan ikke alene danne grunnlaget for skolens praksis.

For skolens oppdrag handler ikke om hva enkelte av oss tåler, men om hva alle barn og familier skal kunne delta i uten å måtte navigere sosiale skillelinjer, fritaksskjemaer og forestillingen om at noen tradisjoner er mer «norske» enn andre. Det er her utfordringene med dagens ordning kommer tydeligst til syne, og de må tas på alvor. Forskningen vi har på feltet viser stor variasjon i hvordan skolegudstjenester gjennomføres, og bare om lag halvparten av skolene har et likeverdig alternativ klart i forkant – slik regelverket faktisk krever. Andre steder improviseres det, eller så finnes det ikke noe alternativ i det hele tatt. Resultatet er at elever som benytter fritaksretten risikerer å stå igjen som «de andre», enten i kjedelige aktiviteter eller i løsninger som i verste fall fremstår som sanksjoner. Dette er selve kjernen i problemet: En ordning som skal være frivillig, blir i praksis ofte sosialt forpliktende.

Hvidsten skriver at det er uklokt å frykte utenforskap så mye at «alle holdes utenfor». Men dette er en feilslutning. Når en kommune velger felles, ikke-religiøse markeringer før jul, er det ikke fordi man vil holde alle utenfor tradisjonene – men fordi man ønsker å holde alle innenfor fellesskapet. Skolen skal ikke være en arena der én trosretning gis særbehandling. Den skal være et sted der alle elever, uavhengig av bakgrunn, kan delta på lik linje.

Det er også nødvendig å ta et steg tilbake fra den nasjonale fortellingen som kobler norskhet og kristendom så tett at en gudstjeneste fremstilles som nøkkelen til å forstå landet vårt. Den norske kirke står selvsagt fritt til å invitere til julegudstjenester – også for elever – men dette hører hjemme utenfor skoletiden. Skolen underviser allerede om kristendommens historie og betydning, og det gjør den godt. Elevene trenger ikke delta i religiøs praksis for å forstå kulturarven.

Når Hvidsten argumenterer for at «alle barn burde oppleve en gudstjeneste én gang», er det noe annet enn det som skjer i dag, hvor skolene gjentar det samme besøket 10-40 ganger, heller enn noe som gir et mangfold av inntrykk. Det er likevel viktig å understreke, skolen er ikke til for å gi elever trosuttrykk de ikke får hjemme. Den skal verken rekruttere til gudshus eller kompensere for foreldres livssynsvalg.

Foreldre som ønsker at barna skal få oppleve en julegudstjeneste, står fritt til å ta dem med. Selv jeg lykkes godt med det. Kirken står fritt til å invitere. Men fellesskolen må ivareta alle – også de som ikke har samme tradisjoner eller tro. Å samle elever rundt inkluderende aktiviteter i desember er ikke å ta noe fra noen. Det er å sørge for at ingen blir stående igjen utenfor.

^{Innlegget ble publisert av Dagbladet 10. desember 2025 under tittelen «Hører ikke hjemme i skoletida«.}