Selv om det livssynsåpne samfunnet er et prinsipp som politiske partier, tros- og livssynsamfunn, og mediene har sluttet seg til, så betyr ikke det at vi er i mål med å innføre den. Å be om at NRK likebehandler tros- og livssynssamfunn er ikke et brudd med dette prinsippet.
Kjersti Toppe skriver i sin kommentar i Dagen 29.10 om blant annet NRK, og det livssynsåpne og det livssynstomme samfunnet. Hun stiller i kommentaren et spørsmål om vi ikke har et livssynsåpent samfunn i dag, og prøver å tegne opp blant annet motstanden mot gudstjenestesendingene i NRK som et brudd med dette. Dette kunne ikke vært mer feil. For selv om det livssynsåpne samfunnet er et ideal vi som samfunn jobber for å oppnå så betyr det ikke at vi er i mål. Målsetningene vi finner i Stålsettutvalgets utredning er langt i fra oppfylt. Det er et work in progress.
Prinsippet om det livssynsåpne samfunnet er også noe som Human-Etisk Forbund stiller seg bak, og har vært med på siden fremleggelsen av utredningen for snart 10 år siden. Utredningen drøfter grundig hva som må ligge til grunn for et livssynsåpnet samfunn. De løfter blant annet frem at gravferdsforvaltningen bør være kommunal, en mangfoldig tros- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner, mangelen på livssynsåpne seremonirom i de fleste kommuner, og så videre. Her blir det tydelig at vi bare er underveis til det livssynsåpne samfunnet.
Utvalget utarbeidet også et sett med 8 prinsipper for det livssynsåpne samfunnet. Kjersti Toppe velger et av punktene, et viktig prinsipp, at alle må tåle å bli utsatt for andres livssyn og religiøse uttrykk i det offentlige rom. Et like viktig prinsipp er prinsippet om statlig likebehandling, som også reflekteres i §16 i grunnloven som Kjersti Toppe henter inn i sin argumentasjon. Utvalget kom frem til «Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse». Dette er grunnleggende for å oppnå det livssynsåpne samfunnet.
Det er så godt som ingen som krever at samfunnet skal livssynsnøytralt, det skal være livssynsåpent. For å oppnå det er det nødvendig at staten legger til rette for dette gjennom å selv følge prinsippene om det livssynsåpne samfunnet. NRK sin gudstjenestesatsning, hvor de utelukkende fungerer som gudstjenestedistributør for en religion i Norge, er ikke i tråd med dette prinsippet. Tvert imot er dagens praksis en tydelig favorisering av kristendom, og disse sendingene utgjør en stor ekstra økonomisk støtte og tilgjengeliggjøring som ikke kommer andre tros- og livssynsamfunn til del.
NRK som rikskringkaster og særlovsenhet er en tydelig del av offentlig sektor og må være med på å legge til rette for det livssynsåpne samfunnet. NRK plakaten §18 sier at «NRKs tilbud skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet». Det er ikke nødvendig med gudstjenestesendinger for å oppfylle dette, men om det er slik at en skal distribuere gudstjenester og andre religiøse ritualer som en separat programtype så er dagens praksis uten likebehandling og mangfold tydelig i brudd med denne paragrafen. Likebehandling kan oppnås på to måter – at alle religioner og livssyn får tilgang til denne sendeflaten for sine ritualer, seremonier, og møter, eller at ingen får bruke NRK til gudstjenestedistribusjon. Begge deler er helt i tråd med det livssynsåpne samfunnet, for det er fullt mulig å distribuere dette utenfor statlige institusjoner og enheter.
At NRK skal være likebehandlende handler heller ikke om berøringsangst for tro eller ønsket om en livssynstom rikskringkaster. Det er tvert imot nødvendig med likebehandling på dette området for å sikre en rettferdig og balansert arena for livssynsdeltagelse i det norske samfunnet. Det ville også vært positivt om NRK i enda større grad enn i dag lager programmer om religion, livssyn, og religiøse liv enn de gjør i dag, men dette er noe annet enn de forkynnende sendingene som gudstjenestene utgjør i dag.
Etter snart 10 år med det livssynsåpne samfunnet kan vi ikke hvile på laurbærene eller la det forbli et honnørord. Det krever hardt arbeid. Noe av det er vi i gang med, noe nærmer seg målgang, og på andre områder kreves det fortsatt mye arbeid for å oppnå det livssynsåpne samfunnet. En tydelig favorisering av en religion i statlige institusjoner og i rikskringkastingen er ikke veien å gå for å oppnå dette.
Debattinnlegget ble publisert av Dagen den 29.10.2022 under samme tittel.
Christian Lomsdalen er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen etter mange år i den videregående skolen som lektor. Ved siden av dette lager han podkast og leder Human-Etisk Forbund. Du finner han også på podkastene Tanketrigger, Frokostkaffen, og PedsexPod. Han er førstegenerasjons bergenser, far og bonusfar til fire, og alltid engasjert. Ateist, feminist og humanist.