Det livssynsåpne samfunnet er ikke et livssynstomt samfunn, Rogn

Det historieløse ville være å hevde at den eneste kulturarven vi har er den kristne kulturarven. Tvert imot har Norge mange og varierte kulturarver som har formet det Norge vi har dag. Inkludert den kristne kulturarven.

Disse kulturarvene har på ulike måter bidratt til å forme det Norge vi ser i dag. Enten gjennom å være hovedstemmer, lokale kulturarver, motstemmer, og protester. Dette har vært en løpende del av Norge siden før kristendommen kom, og det er en realitet etter at kristendommen ikke lenger ser ut til å være majoritetslivssynet. Det er en erkjennelse for oss alle.

En åpenhet om dette skaper ikke et livssynstomt samfunn. Tvert imot så legger det til rette for utvikling av kulturarv for fremtiden som tar opp i seg de verdiene og det mangfoldet vi har i Norge i dag. Som på mange måter skiller seg vesentlig fra situasjonen for 50, 100, 500, 1000, og 1500 år siden. Heldigvis.

Det er et faktum at norske familier feirer jul av mange ulike årsaker og med svært forskjellig innhold og begrunnelser. Som jeg skrev sist så har DNB spurt det norske folk om hva som er viktig for dem i julen så kommer juleevangeliet og kirkebesøk langt ned på listen. Faktisk er dette bare viktig for 14% av befolkningen, eller rundt halvparten av det antallet nordmenn som oppgir at de tror på Gud. For de aller fleste handler julen om familie, mat, og fellesskap.

Det livssynsåpne samfunnet legger et ideal om likebehandling til grunn. Dette er vedtatt norsk politikk. Å kreve forrang for sitt religiøse perspektiv i offentlige institusjoner handler ikke om livssynsåpenhet, men om ensretting og krav om favorisering. Det hører ikke hjemme i et samfunn med et stort livssynsmangfold og god bredde.

God jul, Rogn!

^{Debattinnlegget ble publisert 26. november 2022 hos Lister.}