Ja til fellesskap i skolen, også i julen

Ja til en inkluderende skole fri for forkynnelse, ja til inkludering og tradisjonsmangfold i skolen, og ja til at elevene lærer sammen – også om julen. Dette har lenge vært et sentralt ønske for Human-Etisk Forbund.

I flere år har Human-Etisk Forbund oppfordret til inkluderende julemarkeringer tilpasset mangfoldet blant barn og familier. Mange skoler har funnet nye og gode former, der elevene deltar i fellesaktiviteter som respekterer at de har ulik bakgrunn. I et livssynsåpent samfunn finnes det et vell av muligheter for å skape julestemning som ikke ensidig løfter frem én religions trosutøvelse. Samtidig sikres et bredt kunnskapsgrunnlag gjennom undervisningen, der elevene lærer om julens historie og kristendommens kulturarv – men uten å delta i forkynnelse.

Sokneprest Leif Olav Bremer ønsker at vi skal komme oss videre fra en tolkning av skolegudstjenestene som problematisk, og prøver å gjøre to ting i sitt innlegg. Å tolke seg vekk fra at skolegudstjenester er forkynnende og å hevde at det er rom for skolegudstjenester i det livssynsåpne samfunnet.

At skolegudstjenester regnes som forkynnende bekreftes av kirken selv. Tidligere kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum har sagt: «Skolegudstjenesten skal være autentisk og derfor ikke nøytral. Elevene skal møte og lære om en levende kristen tro, og i en skolegudstjeneste vil det derfor forkynnes gjennom bønn og salmer, gjennom musikk, kunst og ord.» Dette er i tråd med Den norske kirkes egen forståelse, der en skolegudstjeneste per definisjon er trosutøvende og forkynnende. Dette ble også bekreftet av preses Byfuglien i sin tid.

Selv om forkynnelsen i seg selv ikke nødvendigvis er skadelig eller lykkes, står den i direkte konflikt med opplæringsloven, som nå forbyr religiøs forkynnelse i all opplæring. Skolegudstjenester deler ofte elevene opp etter livssynstilhørighet. Mange foreldre opplever at deres barn blir negativt påvirket ved å bli stående utenfor fellesskapet, særlig når skolen profilerer seg som en fellesarena for alle. I julen, en høytid som handler om fred og samhold, blir dette paradoksalt og trist.

Det livssynsåpne samfunnet er heller ikke en blankofullmakt for å fortsette som før. Når den tros- og livssynspraksisen som er en del av skolen bare er til favør for en religion, så er ikke det livssynsåpent, det er livssynslukket. Da måtte man isteden ha lagt opp til en helt annen praksis enn i dag, med helt andre ressurser enn i dag. Det blir en teoretisk størrelse å hevde at man skal inkludere alle religionene og livssynene sin praksis i skolen.

Med dagens juridiske rammer og samfunnets behov for inkluderende fellesskap, er tiden inne for å tilpasse måten julen markeres i skolen. Å avslutte praksisen med forkynnende seremonier betyr ikke å forkaste julens budskap eller historiske røtter. Det handler om å dele tradisjonen på en måte som gjør at alle elever kan delta, enten gjennom felles konserter, temabaserte samlingsstunder eller kulturvandringer. Slik unngås at elevene splittes, og alle får ta del i et inkluderende læringsmiljø der mangfoldet anerkjennes.

Det nye lovforbudet gir en anledning til å tenke annerledes. I stedet for å se på skolegudstjenester som den eneste måten å opprettholde julestemning på, kan skolene bygge nye, ikke-forkynnende markeringer. Ved å tenke nytt kan skolen fortsette å anerkjenne den våre mangfoldige kulturarver, samtidig som alle elever føler seg velkomne. Et slikt livssynsåpent utgangspunkt legger grunnlaget for fremtidige tradisjoner som ikke bare er hyggelige, men også rettferdige, inkluderende og lovmessig holdbare. På denne måten blir julen, og resten av skoleåret, en tid for samhold i et fellesskap der ingen holdes utenfor.

^{Innlegget ble publisert på Nordnorsk debatt 12. desember 2024.}