Den lutherske marinaden i skolen trenger ikke ytterligere saus

Skolegudstjenester blir i dag begrunnet med å oppfylle læreplanens overordnede del, som gjør det til en del av opplæringen. Selv om vi ser bort fra det, så kan det ikke argumenteres med at fordi livssynsminoriteter får fri for sine helligdager, så derfor kan eller bør den historiske majoriteten få lov til å ha sine seremonier i skolen. Skolens kalender tilrettelegger allerede for kristen praksis.

Det er grunn til å takke professor Ole Jakob Løland for de grundige problematiseringene rundt hvorfor skolegudstjenester er problematiske i en fellesskole, og for den skarpe kritikken av både Aftenpostens lederartikkel og stortingspresidentens uttalelser. Det settes her ord på vesentlige utfordringer ved å knytte skolens samlende funksjon til én bestemt religiøs tradisjon. Likevel er det ett forhold som krever ytterligere kommentar.

Løland skriver:
«Loven legger til grunn et fundamentalt skille mellom opplæring og forkynnelse. Derfor må praksisen med skolegudstjeneste ta utgangspunkt i at en gudstjeneste for skoleelever ikke er en del av opplæringen. Det er skolens aktive tilrettelegging for majoritetens høytidsfeiring som i prinsippet ikke avviker fra skolens tilrettelegging for at barn av minoritetene får fri for å delta i sine høytider. Denne tilretteleggingen baserer seg på skillet mellom sekulær læring og religiøs utøvelse, samt på den rådende tros- og livssynspolitikken i kjølvannet av Stålsett-utvalgets «Det livssynsåpne samfunn». «

Her åpner skribenten opp for en problematisk sammenligning. Det hevdes at skolens tilrettelegging for majoritetens høytidsfeiring i prinsippet ikke avviker fra fritaksordninger for minoriteters religiøse høytider. Men dette samsvarer ikke med den faktiske situasjonen. Fri til religiøse høytidsdager for minoriteter er et begrenset tiltak som lar enkeltindivider avstå fra ordinær undervisning to dager i året. I motsetning til dette blir skolegudstjenesten en aktiv markering i skolens regi av den historiske majoritetens religion. Det er noe helt annet enn å gi elever fra minoriteter fri for å feire egne høytider.

Poenget er at skolens kalender i stor grad allerede speiler den historiske majoritetens religiøse tradisjoner. Weekender og helligdager følger en kristen rytme. Disse fridagene er ikke nøytrale; de er formet av kirkens tilstedeværelse i samfunnets institusjoner over århundrer. Det er derfor ingen mangel på tilrettelegging for den historiske majoritetens religion – den finnes allerede dypt forankret i selve skolens og samfunnets tidsregning. Som religionsdidaktiker Jenny Berglund uttrykker det, er skolen marinert i lutherske tradisjoner. Kalenderen, feriene og de institusjonelle rammene er mettet med majoritetens religiøse historie. Dette er en marinade som alle elever, uansett tro eller livssyn, allerede befinner seg i.

Å foreslå at skolen i tillegg skal arrangere en aktiv religiøs markering – en gudstjeneste – for å understøtte denne allerede rådende majoritetstradisjonen, strekker seg betydelig lenger enn å gi religiøse minoriteter to fridager her og der. Disse to fridagene er en nødvendig, men beskjeden, individuell tilrettelegging for dem som trenger det. Å gjennomføre majoritetens religiøse seremonier inne i skolen representerer derimot en ytterligere bekreftelse av den dominerende religionens særstilling. Det øker gapet mellom majoritet og minoriteter, istedenfor å balansere det.

Poenget er derfor at opplegget ikke er symmetrisk. Mens minoriteter får en begrenset friordning fra vanlig skolegang, får majoriteten en aktiv religiøs tilrettelegging inn i selve skolerommet. Dette legitimerer og befester majoritetens religiøse praksis på en måte som bygger videre på den allerede etablerte historiske dominansen. Skolen trenger ikke mer saus når marinade allerede er tungt til stede.

For å sikre at alle føler seg inkludert og at skolen forblir et felles rom, bør institusjonen unngå å forkynnelse og religionsutøvelse for den historiske majoriteten. Skolen bør definitivt ikke gjøre religiøse markeringer til en fast, forventet del av skolehverdagen. De eksisterende strukturene er allerede så dypt gjennomsyret av majoritetens tradisjoner at det ikke er nødvendig å legitimere enda forkynnende religiøs praksis i en sekulær offentlig institusjon.

^{Innlegget ble publisert av Utdanningsnytt den 23. desember 2024 under samme tittel.}