En skolen uten forkynnelse i opplæringen, for alle elevene

Det vil nok overraske både Røde Kors, Amnesty, og FN, at det ikke er mulig å være livssynsnøytral. Når de får det til så tror jeg virkelig at norsk skole også kan få det til. Da kan vi legge til rette for at alle elevene behandles likt i det livssynsåpne samfunnet.

Audun Aase hevder at skolen umulig kan være livssynsnøytral, og at et miljø uten kristen forkynnelse automatisk vil fremme ateisme. Samtidig uttrykkes det et ønske om at elever skal få samles til andakt, slik at de ikke blir overlatt til «ateismen som råder ellers». Slike påstander reiser flere spørsmål om skolemiljøets egentlige formål og hvilke grenser opplæringslovens forbud mot forkynnelse setter. Et kjernepoeng for skolens deler at skolen ikke skal ta stilling til om guder finnes eller ikke, men sørge for en undervisningsarena der alle elever kan delta uten å oppleve seg marginalisert på grunn av eget livssyn.

Mange organisasjoner har vist at det går an å drive virksomhet uten å forkynne et bestemt verdenssyn. Det betyr ikke at ansatte og frivillige ikke har et personlig standpunkt, men at organisasjonens aktiviteter forblir inkluderende for alle, uansett overbevisning. At Amnesty, Røde Kors, og FN klarer å navigere i en livssynsmangfoldig verden uten å forkynne ateisme, er eksempler som synliggjør at livssynsnøytralitet ikke betyr ateistisk forkynnelse. Det innebærer simpelthen at man som en aktør for alle, uavhengig av livssyn og tro klarer å vise respekt for menneskers ulike bakgrunn og tro.

I skoleverket skal elever lære om religioner og livssyn, men de skal ikke utøve dem som en del av skolens opplæring. Å lese utsnitt fra hellige skrifter eller ulike filosofiske kilder kan være en naturlig del av opplæringen, for eksempel i KRLE og Religion og etikk. Et slikt forkynnelsesforbud har man hatt i KRLE-faget i nesten 20 år allerede, helt uten at bibeltekstene har forsvunnet ut av den grunn. Men da formidles de som del av et pensum som gir innblikk i mangfoldet av tradisjoner og tanker, ikke som noe elevene skal overta eller tilslutte seg. Når elevenes lærere holder seg til dette skillet, sikres en grundig forståelse av religionshistorie, etikk og samfunn, uten at verken teisme eller ateisme presenteres som sannheten skolen står for.

Det er heller ikke skolens oppgave å påstå at gudstro er mindreverdig eller foreldet. Skolen skal ikke hevde at ingen guder finnes, like lite som den skal forkynne at én religion eller én gud er riktigst. Forbudet mot forkynnelse gjelder begge retninger. Slik dyrkes toleranse og respekt i klasserommet, og elevene forberedes på å møte et livssynsmangfold i samfunnet.

Noen hevder at man umulig kan oppnå et nøytralt miljø fordi enhver person bringer med seg sine verdier og holdninger. Men nøytralitet i skolesammenheng handler ikke om å gå inn for en verditom sone, skolens verdigrunnlag er tydelig redegjort for i formålsparagrafen i Opplæringsloven. Det er grunnlaget for undervisningen. Ikke om den ene, andre, eller ingen guder finnes.

Om elever selv ønsker å samles til bønn eller andakt i friminuttene, faller dette utenfor undervisningen. Det betyr at slike elevinitierte aktiviteter ikke omfattes av forbudet mot forkynnelse i opplæringen. De foregår på elevenes eget initiativ, og rektors ansvar blir først og fremst å ivareta et trygt og inkluderende miljø. Det er viktig å unngå at religiøse markeringer forsterker følelsen av «oss mot dem», eller at elever føler sosialt press.

En forkynnelsesfri skole er ikke et forsøk på å viske ut religion eller tvinge alle til ikke-religiøsitet. Tvert imot skal skolen legge til rette for at unge får kunnskap om samfunnets verdier, historie og tradisjoner, samt at de får innblikk i ulike tros- og livssynsretninger. Slik unngår skolen å skape «kristne» eller «ateistiske» miljøer på systemnivå, fordi den ikke tar stilling til hva elevene selv skal tro. Undervisning i religioners betydning, feiringer og kulturer kan skje på en informerende måte. Det kan omfatte kirkehistorie, høytider og grunnleggende religiøse begreper, uten at man forkynner eller oppfordrer til deltakelse. Både med og uten ekskursjoner.

Når enkelte foreldre og elever opplever å bli satt utenfor fellesskapet av gudstjenester eller forkynnende aktiviteter i skoletiden, kolliderer dette med tanken om skolen som fellesarena. En inkluderende skole skal minimere situasjoner som tvinger elevene til å velge «delta» eller «avstå» fra å være med klassen. På samme måte vil det virke ekskluderende om skolen tvang alle inn i en ateistisk ramme, for eksempel ved å hevde at tro er en feiltakelse. Begge scenarioene skaper skiller i elevgruppen og undergraver respekt for individers trosfrihet.

Skolen skal legge til rette for et miljø der ingen føler seg tilsidesatt, og ingen opplever at egne eller andres religiøse standpunkter blir dyttet på andre. Dette skaper toleranse, bygger opp forståelse mellom ulike grupper og sørger for at alle elever kan møte skoledagen med visshet om at de er likeverdige. I en stadig mer mangfoldig samfunnsstruktur, der mange trosretninger og livssyn møtes, vil et livssynsnøytralt opplæringsrom tjene som en brobygger. En slik skole forener elever i kunnskap, ikke i forkynnelse – og bidrar til at barn og unge kan utvikle seg i takt med egne overbevisninger.

^{Innlegget ble publisert i Dagen 21. desember 2024 under tittelen «Slik unngår vi å skape «kristne» eller «ateistiske» miljøer i skolen«.}