Skolegudstjenester er forkynnelse, noe annet blir for dumt å påstå

Det er veldig spesielt å lese når stortingsrepresentant Anne Kristine Linnestad skriver at det «ikke [er] forkynnelse nå[r] elvene tilbys å delta i julegudstjenester, besøke en moské under Eid eller en humanistisk seremoni». Det er det vanskelig å ta seriøst.

Å mene at det er riktig og koselig at skolegudstjenester skal forekomme forandrer ikke at skolegudstjenestene er forkynnende. Da er det godt at Den norske kirke selv erkjenner at skolegudstjenester er forkynnende. På kirkens egne nettsider understrekes det at «En skolegudstjeneste er per definisjon trosutøvende og forkynnende.». Som tidligere kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum uttalte i 2016: «Skolegudstjenesten skal være autentisk og derfor ikke nøytral. Elevene skal møte og lære om en levende kristen tro, og i en skolegudstjeneste vil det derfor forkynnes gjennom bønn og salmer, gjennom musikk, kunst og ord.» Dette ble også støttet av daværende preses Helga Haugland Byfuglien.

Det er viktig å påpeke at opplæringsloven nå i §14-5 slår fast at «Opplæringa skal ikkje vere forkynnande», uten unntak. Dette inkluderer også religionsutøvelse. I proposisjon 57L understrekes det at «Opplæringa skal ikkje vere forkynnande eller innebere religionsutøving» (s. 283), og videre at «Forbodet mot forkynning inneber mellom anna at undervisninga ikkje skal gi rom for religionsutøving» (s. 628). Dette betyr at aktiviteter som skolegudstjenester, som er en form for religionsutøvelse, er i strid med loven.

Når opplæringsloven nå tydelig forbyr forkynnelse i opplæringen uten unntak, er det problematisk at skolegudstjenester fortsatt arrangeres. Veilederen for skolegudstjenester er underordnet Opplæringsloven, og endrer ikke det juridiske faktum at slike gudstjenester er forkynnende og dermed i strid med loven. Trinnhøydeprinsippet burde være kjent for stortingspolitikere.

I proposisjon 57L er det tydelig presisert at forbudet mot forkynnelse gjelder all opplæring og inkluderer religionsutøvelse.

Skolegudstjenester splitter også elevmassen. Når noen elever deltar på gudstjeneste, mens andre velger alternativ undervisning, skapes det et skille som kan føre til utenforskap og opplevelsen av å bli satt til side. Skolen skal være en inkluderende arena der alle elever føler seg velkomne, uavhengig av tro eller livssyn. Å opprettholde en praksis som deler elevene på denne måten, strider mot skolens grunnleggende prinsipper om inkludering og likeverd.

Det bør også nevnes at det knapt er skoler som deltar på religiøse seremonier i moskeer og så vidt jeg vet er det ingen som deltar i humanistiske seremonier. Så det er litt rar argumentasjon fra Linnestad sin side.

Mange skoler har allerede tatt grep for å markere høytiden på en inkluderende måte. De arrangerer julekonserter, kulturvandringer eller andre aktiviteter som inkluderer alle elever. Dette viser at det er fullt mulig å hedre tradisjoner uten å involvere religiøs forkynnelse. Vi bør derfor oppmuntre til inkluderende feiringer som styrker fellesskapet og respekterer alle elevers rettigheter.

Det er forståelig at noen ønsker å bevare tradisjoner som skolegudstjenester. Men lover og regler endres for å reflektere samfunnsutviklingen og behovet for å ivareta alles rettigheter. Når opplæringsloven tydelig forbyr forkynnelse i opplæringen, må dette respekteres. Skolene har en plikt til å følge loven og sikre at ingen av deres aktiviteter bryter med forbudet mot forkynnelse, inkludert religionsutøvelse.

Til slutt er det viktig å understreke at dette ikke bare er et juridisk spørsmål, men også et spørsmål om å ivareta alle elevers rett til en inkluderende skolehverdag. Ved å arrangere aktiviteter som alle kan delta i, uten å føle seg ekskludert eller presset, bygger vi et sterkere fellesskap i skolen. Det er på tide at vi ser fremover og tilpasser våre tradisjoner slik at de inkluderer alle.

^{Innlegget ble publisert av Romerikes Blad den 16. desember 2024.}