Myten om den umulige livssynsnøytraliteten

I debatten om det livssynsåpne samfunnet vender påstanden om at livssynsnøytralitet er tilnærmet umulig stadig tilbake. Åste Dokkas kommentar 2.11 og Vårt Lands leder 1.11 trekker dette frem. Men livssynsnøytralitet er mulig – og det er respekterte og lengelevende eksempler på det.

Åste Dokka har over tid sørget over tapet av kristen selvsagthet i Norge, og drøftet hvordan kristne og samfunnet rundt skal forholde seg til det. Samfunnet må forstå hvordan tapet oppleves for de ulike kristne. Det livssynsåpne samfunnet kan derimot ikke være en blankofullmakt til å beholde gamle privilegier.

Livssynsnøytralitet er ikke noe nytt, det er ikke revolusjonerende, og vi er langt i fra å mangle eksempler på dette. Jeg tror det ville overraske Røde Kors, FN, NAV, eller Leger uten grenser at de ikke er livssynsnøytrale. De er dessuten forventet å være det, og har vært det over tid. Livssynsnøytralitet er altså fullt mulig.

Åste Dokka har likevel et viktig poeng. Hver enkelt av oss er ikke livssynsnøytrale, vi har alle et livssyn. Men vi kan ha roller som krever at vi skal opptrer livssynsnøytralt. Dette er på linje med den politiske upartiskheten som forventes av slike roller. Alle posisjoner i offentlige byråkratier er sånne roller. Eller for den saks skyld i kundeservicen til f.eks. Telenor, Vy, eller Fortum.

Det betyr ikke at religiøst politisk engasjement er negativt. Åste Dokka skriver at når det kommer argumenter som «du trenger ikke ta abort/gifte deg homofilt selv, men du kan jo la andre få lov til å gjøre det» så handler det om at religiøse meninger om lovgivning oppleves som suspekt av andre. Dette handler nok oftere om at «vi andre», vi som ikke deler det samme livssynet, ikke ønsker å bli regulert av reglene i ditt livssyn. Din guds forbud gjelder ikke meg.

Lovgivning må gi mening i fellesskap, for å bygge en felles legitimitet, med utgangspunkt i menneskerettighetene. De som jobber bare for trosfrihet og ikke for frihet for seksuelle minoriteter er ikke ekte forsvarere av menneskerettighetene – de forsvarer bare sine egne holdninger gjennom å forsyne seg selektivt av menneskerettighetene som om de var et koldtbord. Men menneskerettighetene er i praksis som en purert “suppe”, som er sammenhengende og udelelig.

Som organisasjon har Human-Etisk Forbund en forventning om at fellesinstitusjoner som NRK og skolen skal være livssynsnøytrale, slik at brukerne likebehandles. Dette er en del av det å legge til rette for det livssynsåpne samfunnet for oss alle. Det er derfor påfallende at livssynsåpenhet i mange kristne kretser stort sett alltid brukes som argument for å beholde eller gjeninnføre gamle privilegier fra en svunnen tid, og sjelden handler om å åpne opp og skape rom for dagens tros- og livssynsmangfold.

Det må absolutt være lov til å være både rar, bakstreversk, ikke-binær, konservativ og liberal i samfunnet. Det kan likevel ikke bety at de skeive og ikke-binære elevene i skolen skal oppleve å bli et diskusjonstema, et spørsmål om de i det hele tatt finnes eller burde få lov til å leve ut sitt liv, sin identitet, og sin seksualitet. Det kan heller ikke bety at evolusjonen skal undervises som om den ikke er vitenskapelig bevist. Det kan derimot bety at skolen skal ta hensyn når det danses, og at skoler skal være forsiktig med å «feire» eid, pride eller påske. Skoler må også være forsiktige med å delta i religiøse ritualer for bare et av skolens mange livssyn.

 Det er økende separasjon mellom stat og kirke, og det er etablert en forventning om det livssynsåpne samfunnet. Det må også bety at staten og dens institusjoner er livssynsnøytrale og upartiske, for å kunne likebehandle oss alle. Når kristenheten er vant til privilegier og tilrettelegging særlig for dem så vil endring innebære tap. Det betyr likevel ikke at de er på den tapende siden, det betyr at de behandles som alle oss andre. Velkommen i klubben.

^{Innlegget ble publisert av Vårt Land dato under samme tittel.}